"Sitaki, nataka"

Det er tid for en liten oppdatering fra Makumira. De siste ukene har gått med til diverse oppgaveskriving, men nå er alle oppgaver levert og oppsummeringstimer unnagjort. 4 eksamener(12., 13., 18. og 19. juli), er det som gjenstår av den akademiske delen av oppholdet mitt her på Makumira. 4 eksamener høres vel mye ut, men Dr. Heuser har sørget for at vi har jobba jevnt hele semesteret og jeg føler meg godt forberedt selv uten å lese noe mer. Jeg skal lese litt, men det blir ikke allverden.

Noen er kanskje nysgjerrige på hva overskriften til dette blogginnlegget betyr. Nå er det bare 4 uker igjen til jeg skal hjem, og "sitaki, nataka"("jeg vil ikke, jeg vil") er en bra beskrivelse på hva jeg tenker om å skulle dra. Det blir kjempekoselig å komme hjem til venner og familie, men trist og rart å skulle dra fra gode venner og det som har blitt en hverdag her i Tanzania.

Bildet over er fra konserten som musikkfakultetet hadde i forrige søndag. Veldig gøy! Amerikanske lærere og tanzanianske elever samla i trommekorpset. Flott konsert med diverse innslag av både afrikanske elementer og vestlig musikk.

Forrige lørdag dro jeg på tur med Happiness og Wambura. Planen var at Ole skulle være med også, men han har vært aktiv med å lese korrektur for flere masterelever og hadde ikke fått ferdig sine egne oppgaver. Så lørdag morgen dro vi til "Mto wa mbu" ("Myggbekken") for å besøke foreldrene og familien til Wambura. Mto wa mbu ligger rett ved innkjørselen til Lake Manyara nasjonalpark. Stedet har vokst til en liten by på grunn av bekken, eller elva, som gir tilgang på friskt vann i et ellers tørt område. Den jevne strømmen av turister som kommer for å besøke nasjonalparken er en annen, nyere grunn til at stedet vokser. Lake Manyara er spesielt kjent for en ganske stor bestand av flamingoer, men det er også ganske mange andre dyr i området. Wambura fortalte for eksempel at det hender man ser sjiraffer langs veien hvis man er ute og kjører tidlig på morgenen. Da er ikke våre elg og rådyr så imponerende lenger.

Vertskapet var også ivrige på å vise fram "red banana" som visstnok bare finnes i Mto wa mbu. Banan finnes her i mange farger, fasonger og smaker. Rød banan er kanskje litt søtere, men smaker ellers ganske likt det vi kjenner som banan hjemme. Lake Manyara-området er også kjent for noen varme kilder. Her renner vulkansk vann ut av fjellet ved Rift Valley. Vannet inneholder diverse mineraler og sies å være helsebringende, spesielt mot hudsykdommer og eksem.

Mamma Wambura hadde fått høre at den ene mzungu'en, Ole, var veldig gla i "matoke na kuku" (kokt banan og kylling) og den andre, meg, gjerne ville ha ugali. Dermed ble ting stellt i stand sånn som de hvite helst ville ha det. At Ole ikke fikk til å bli med var ikke noe stort problem, annet enn at vi andre måtte spise desto mer...! Kultur er morsomt. I Tanzania er det viktigere å forsyne seg to ganger enn å spise opp det man har på tallerkenen. Hvis du forsyner deg for andre gang blir mammaen i huset gla. Det er et tegn på at man liker maten. Maten var veldig god, så å forsyne seg igjen var ikke noe problem i det hele tatt!

I dag har BD5 klassen vært på "religionssafari" med Dr. Heuser i Arusha. Vi besøkte en Shi'a moské, et Hindu-tempel og et Sikh-tempel. Veldig interessant! I mårra skal jeg og noen fler dra til Sikh-tempelet for å observere når de har seremoni. Her følger noen flere bilder fra turen til Mto wa mbu:

Huset til foreldra til Wambura. Huset er stort og med veldig bra standard. Folka vi besøkte er ikke så rike, men bil og hus var visstnok gave fra sønnen i huset. Han er visstnok soldat med veldig god lønning.  

Mamma Wambura, Stian, Wambura Monica og Happiness.

Wambura med foreldra sine, tantebarnet Monica og Happiness.

Mama steller i stand til mat.

I starten var "Moni" veldig sjenert og redd for den hvite mannen, men det hjalp seg etterhvert og  da jeg skulle dra var det veldig stas å ta bilder.