Nå har jeg bodd på Makumira i ca seks måneder. Det er den lengste perioden jeg har vært vekk fra Norge i mitt liv, men det føles i grunn ikke lenge. Stadig gjør jeg nye oppdagelser av hvordan livet i Tanzania egentlig er. Biskop emeritus Erik Vikström sa da jeg kom til Makumira at tanzanianere og kulturen her beveger seg på mange ulike plan, og nå begynner jeg å ane hva han mente.
Jeg har aldri så mye som tenkt på å betale for utdanning. Eller vært redd for ikke å ha råd til å kjøpe medisiner hvis jeg eller noen i familien skulle bli syke. Nå er jeg på mitt fjerde år med høyere utdanning og syns fortsatt at det er en selvfølge at staten betaler meg penger for å studere. Ja, jeg klager til og med litt på at studentmånedskort på T-banen i Oslo har blitt for dyrt og at husleia er høy.
Snakk om bortskjemt drittunge!
En kompis her på Makumira har blitt over 30 år før han har kommet i gang med høyere utdanning fordi han først måtte tjene nok til å betale skolepenger. Skolepenger ikke bare til universitet, men også til det som tilsvarer ungdomsskole og videregående. Heller ikke for de "bedre stilte" studentene her er studentlivet noen dans på roser. Teologistudentene får utdanninga betalt av bispedømmet, men lever på mindre enn 20kr dagen. Blant lærerstudentene får de fleste lån, men lånet er som regel alt for seint utbetalt, og penger til mat og klær er ikke veldig mye mer enn 20kr dagen. Blant dem som studerer jus og musikk er man avhengig av sponsor eller velstående foreldre.
For mange av studentene er det altså ikke bare eksamensresultatene man bekymrer seg for, men også om man har penger nok til å studere neste semester, om man har nok til å betale husleia for å bo på campus, og om man har nok til mat. Betydningen av ære og skam gjør at dette ikke er synlig for en utlending som meg. Man må spørre og grave og bli godt kjent før noen er villige til å fortelle om sine bekymringer og hvordan livet er. I går var det ei venninne som kom tomhendt fra sykehuset fordi hun ikke hadde råd til å kjøpe medisiner for 50 kr! Ei annen venninne ville ikke komme tilbake til skolen etter ferien fordi hu mangla 200kr for å betale husleie for det nye semesteret, og flere kompiser har vært nær å avbryte jusstudiene og hoppe over på lærerutdanning på grunn av økonomi. I dag fikk jeg høre om at noen av klassene skal på obligatorisk klassetur. Pris: 500 kr. Og det FØR lån og støtte er utbetalt for det nye semesteret!
Så sitter vi i rike Vesten og sier: "Stakkars Afrika! Vi får sende noen penger til dem så de kan kjøpe seg noe fint der nede." Men penger vi sender uten å bry oss om hvor de havner gjør som regel bare saken verre. Lederne blir rikere og mer griske, mens folk blir fattigere. Skal Afrika få lov til å utvikle seg må vi heller støtte folk som ser hva som er galt og vet hvordan de kan gjøre noe med det. Min kompis studerer jus fordi han vil gjøre en forskjell i landet sitt. Engasjementet er så sterkt at når han snakker om det ligger tårene klare i øyekroken og han klarer knapt å sitte stille. -Vi må ha en rettferdig grunnlov og vi må bekjempe korrupsjon, sier han. Og utdanning må bli gratis igjen, sånn som det var under President Nyerere.
Myndighetene her bruker alle mulige midler for å holde befolkningen nede. Det er korrupsjon på alle nivåer. Å kontrollere studentene er viktig for å hindre utvikling av demokratiet. Historien er full av eksempler på studenter som blir klar over sine rettigheter og muligheter og så skaper forandring.
Ser man på presidenten og hvordan Tanzania fungerer i dag kan man bli oppgitt, men studenter med håp for landet sitt har engasjement som smitter: "Vi trenger forandring og det kan hende noen må dø for at det skal skje. Kanskje er det jeg, kanskje du, men vårt blod vil gjøre en forskjell for landet vårt."
Vær med å be for Tanzania. For enkeltmennesker som kjemper mot urettferdighet.
...og la oss sette flere krav når vi gir penger til Afrika.
Pengestøtte til Afrika uten kontroll er bare høyere lønninger til korrupte presidenter og statsansatte.
